Bibelen: Udødelighet og evig liv

Er det riktig at døden kom inn i verden ved syndefallet? Hvis dette stemmer, så er det synden som er grunnlaget for dødens kraft. Dersom Adam og hans hustru Eva ikke hadde tatt av den forbudne frukten, ville de ha fortsatt med udødeligheten som de allerede hadde fått av Gud.
Nå er alle mennesker underlagt døden og forgjengeligheten. Alt er på vei til død og forgjengeligheten gjør at vi alle eldes mot dette punktet. Døden er det eneste sikre for et menneske. Bibelen sier at det er menneskets lodd å død og deretter dom.
Men Gud ville bryte dødens sirkel. Han ville bringe liv og uforgjengelighet tilbake til menneskeheten. Han ville fjerne det som forårsaket døden, nemlig synden. Han ville sette synden ut av kraft, det samme med djevelen som brakte denne tilstand inn i verden. Denne tanken blir personifisert i mannen Jesus fra Nasaret.
Og hvordan var det med ham? Hans komme til verden skjedde ved jomfrufødsel, dvs. at en kvinne som ikke hadde hatt omgang med mann, blir gravid på overnaturlig vis. Bibelen forteller oss at det skjedde ved at den høyestes kraft kom over henne og den Hellige Ånd overskygget henne. Den unge kvinnes navn var Maria. Hun på sin side stilte sin kropp til disposisjon for Gud i det hun sa: Jeg er Herrens tjenerinne, la det skje meg etter hans ord!
Gud gjorde dette for på den måten å bringe et menneskebarn til verden som var helt uten synd, en som ikke hadde del i syndens arv og syndens forbannelse fordi det ikke var mannlige kromosomer tilstede i den lille guttens blod. Dette kalles inkarnasjon. Alt det andre som var nødvendig for at Jesus skulle bli et sant menneske, kom fra Maria. Derfor var Jesus Gud fra begynnelsen av og var hellig fra unnfangelsen i Marias liv. Engelen Gabriel sa til henne: derfor skal det Hellige som fødes, kalles Guds sønn.. Denne syndefrihet var absolutt nødvendig for vår frelse. For hvis Jesus hadde vært født med syndens spire i sitt blod, ville han ha blitt likedan som alle oss andre, han ville ha syndet og dermed hadde han ikke hatt noen mulighet til å frelse oss fra synden. Men engelen sa til Maria: du skal kalle hans navn Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Jesus hadde ingen synd som trengte soning. Derfor kunne han selv være syndofferet og evig udødelig.
I virkeligheten kunne han ikke drepes eller dø, for han hadde ikke synd i sitt liv. Derfor er det Paulus sier at Jesus førte liv og uforgjengelighet inn i verden ved evangeliet. Det er rett og slett vidunderlig, ja mer enn det, ufattelig herlig, at det finnes ett menneske blant de millioner som har levd, som lever og som skal leve, som er fullstendig lik oss men likevel helt forskjellig fra oss, i det han ikke har del i slektens synd eller selv trenger tilgivelse for noe syndig i sitt liv.
Derfor elsker vi Jesus og Faderens om fant det eneste farbare veien til frelse og evig liv. Han sendte sin egen Sønn til verden for at han kunne ta kampen opp mot den onde, som menneske men også som Gud og dermed vinne over djevelen og knuse hans makt ved sin egen død på korsets tre.
Men Jesus var udødelig og han sa det selv. Han var oppstandelsen og livet, ingen kunne ta hans liv i fra ham, han satte det til av seg selv. Han var udødelig og hadde evig liv, ja, i seg selv hadde han dette livet og var derfor i stand til å gi dette livet til andre, til oss mennesker som lå i døden. Derfor å dø var for ham unaturlig i den forstand at det ikke tilhørte hans sfære. Han var selv ikke belemret med noe av dødens krefter så som sykdom eller svakhet til kropp og sjel. Han opplevde naturlig tretthet, behov for søvn og hvile, han ble hungrig og tørst fordi han selv var helt ut et menneske.
Derfor var det å dø en frivillig handling fra hans side. Han måtte gi seg til døden og frivillig gå inn i den situasjonen som ville føre ham til døden, ja døden på et kors. Hans død var derfor viljesbestemt og tidsbestemt. Han skulle dø på den fastsatte tiden mellom de to aftenstunder i påskehøytiden, som det fullkomne Guds lam som i sannhet tok bort syndens og dens straff innfor Gud.
Det var en intens kamp for Jesus i Getsemane innfor offerdøden, og før dette kunne bli en sannhet som smeltet sammen med hans innerste vilje og vesen. Han søkte sin far i en siste bønnekamp for å finne om mulig å finne en annen måte til å vinne menneskehetens frelse, men han visste godt at dette ikke var mulig: Han måtte drikke kalken med all verdens synd og straff.
esus var det eneste menneske som virkelig var udødelig, den som ikke noen sinne var underlagt forgjengelighetens krefter. Han kunne derfor ha forlatt verdens sfære og gått tilbake til himlen befridd fra sine fiender av 12 legioner engler, og satt seg ved Guds høyre hånd i det høye. Men dette vet vi ville aldri kunne blitt en virkelighet fordi Jesu hjerte var ute av stand til å motstå Faderens vilje. Han ville aldri kunne leve sitt liv i evigheten med det på sin samvittighet at han valgte egen selvisk vilje og sa nei til lidelsen og så se at menneskeheten gikk evig fortapt fordi det ikke lenger fantes en eneste mulighet til frelse. Han kunne simpelthen ikke være ulydig. Han hadde aldri vært ulydig og ville aldri kunne bli det, ulydighet var ikke forenlig med hans fullkomne guddommelige natur, fordi han var den han var, gikk han som var udødelig inn i døden på korset og underla seg sine verste fienders grusomme behandling. Han lot de romerske soldatene nagle ham fast til korset.
Hvor herlig det er å få lov til å tro på denne Jesus. For han er ikke død i dag. Han lever og tok livet tilbake, det var ikke mulig at døden kunne holde på ham, for han hadde ingen synd. Derfor måtte han oppsto. Døden han opplevde var hans død men likevel ikke et resultat av hans egen synd. Han var ren og passet ikke i døden, det var ingen grunn til at han skulle bli i døden. Han måtte oppstå og det gjorde han også. Den tredje dagen så dem ham igjen levende. Mirakel over alle mirakler, Jesus sto der midt i blant dem og han sa: Se mine hender og min side. Dette var det synlig tegnet på at han hadde smakt døden for alle. Men han selv var levende for all tid. Menneskesønnen som skulle komme igjen i sin tid og ta den fullstendige makten over hele jorden.
Publisert: 09/30/2017
Mer fra Torolf Karlsen:
Sekulær humanisme

Et liv hvor Gud er totalt fraværende Mot endens tid har verdenssamfunnet fått seg en ny religion som i grunnen er svært gammel. Sekulær humanisme er den mentale rammen som dominerer vårt samfunn. Tankegangen som springer ut fra denne typen humanisme er
Bli fylt av Ånden!

Vi lever i pinsens århundre. Det er altså 100 år siden Ånden falt på ny i Los Angeles og andre steder i verden. Søkende sjeler strømmet til møtene og tusener opplevde Åndens dåp med tunger som tegn. De som sa at de åndelige nådegaven tok slutt med apos